I formiddag var traneskrikene tilbake. Jeg skrev om deres komme 13. april, men siden har jeg ikke hørt dem. Siste år var de å høre med jevne mellomrom hele sommeren, men ikke i år. Lurer på om de har hekket en annen plass og nå er på vei sørover. Det er uansett noe storslått over disse lange melodiøse skrikk, som i dette litt tåkete og fuktige vær bærer kilometervis.
Det er sikkert de samme skrik som i vår, men det høres vemodigt ut når de varsler slutten på sommeren og for osss 3 herlige og effektive ferieuker.
Fra i morgen er det atter hverdag, og selv om jeg er glad i jobben og gleder meg til å begynne på en master i offentlig ledelse og styring i uken som kommer, så skulle jeg gjerne ha jobbet videre med prosjektene i Snekkerhagen. Samtidig er det grunn til å være fornøyd. Sjeldent får man gjort mer enn man hadde planlagt, men i år er det faktisk tilfellet. Været har satt visse begrensninger og nå skulle jeg egentlig ha malet fronten på den ene av de 2 rundbuehaller vi har fått satt opp i ferien, men med tåke og utsikt til regn hvert øyeblikk, så blogger jeg i stedet.
Regn har ikke forhindret at jeg etter gårdagens test av jordfresen fortsatte med det beite jeg ryddet i fjor. Det har kommet noe gress i år, men det er tynt og det er full av stubber fra krattet som var nesten 4 m høyt. Nå har det fått en tur med jordfresen og så vil jeg så nytt gress.
Vi har i ferien reist 2 rundbuehaller og fått i hus 6,5 tonn høy av totalt 8 tonn, som skal rekke frem til våren. Veden kom under tak i vår, så med både mat til dyrene og varme til stuene, så er de viktigste ting på plass før vinteren og høsten har ikke en gang begynt. Det er tidvis vanskelig å fastholde pessimismen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar