Jeg elsker ville blomsterenger. Enger med masser av blomster i mange farver og former, og fulle av liv. Et paradis for insekter, både som fødekilde og som skjulested.
Jeg forstår ikke hvorfor velholdte gressplener, som i mine øyne er grønn asfalt, er idealet for så mange, og en naturlig eng nærmest oppfattes som provoserende kaotisk.
En "fin" gressplene er en gold monokultur som krever mye vedlikehold og ofte til og med bruk av sprøytegift.
Hos meg skal det få lov å vokse, blomstre og sette frø. Bare slås minst mulig så det forblir mest mulig kaotisk og intet blir for høyt eller for dominerende
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar